Vemod

Man vet at alle ting har en ende, selv om man holder denne visdommen på armlengdes avstand til man blir innhentet av realitetene. I ni år har vi hatt verdens vakreste, snilleste, koseligste og til tider dummeste... hund. Det har vært dager der vi angret at vi, med mange aktiviteter i hverdagen, barn og jobb, skaffet oss hund, men det har vært flest dager med kos og glede over å ha en trofast venn i huset til glede for hele familien. I det siste har vofsen vært litt slapp. Hun har blitt stiv i hoftene, og ikke så kjapp som vanlig. Før kom hun løpende for å hilse når vi kom inn døren etter lange dager på jobb og skole. Nå bare gløtter hun på oss og logrer et lite "hei" med halen sin. Hun er blitt en gammel dame, og vi begynner å innse det nå. Søndagen var hun med oss på øytur, og hun nøt hvert sekund. Hun fikk løpe fritt og badet i havet - noe hun alltid har elsket. Er det et vann i nærheten når vi er på tur, vinter som sommer, er det umulig å holde henne vekk fra det. Svømme, dykke, bære store stener fra fjæra på land = himmel for vofsen!

I dag tok pappaen henne med til dyrlegen, og kom hjem med tårer i øyekroken og en bekreftelse på nettopp det at alt har en ende. Hun skal få smertestillende får å lindre smerten fra de stive hoftene, hun skal få spise det hun liker best og svømme så mye hun orker.Med vissheten om at vi har gitt henne de beste siste uker i hennes hundeliv, er vi nødt til å ta avgjørelsen om når nok er nok. Det er tungt og trist, ikke minst for ungene. Lillebror stilte et betimelig spørsmål da vi tok temaet opp til diskusjon; "Mamma, om vi kan avlive ho, så kan vi vel pålive ho etterpå?" Skulle ønske det var så enkelt.....